Ventilasjonsteknikk – faglig utøvelse og prosjektering
Denne delen prøver om du kan velge system, beregne luftmengder, dimensjonere kanaler og dokumentere at anlegget oppfyller forskrift og funksjon – ikke bare gjengi formler.
Luftmengder og systemvalg
- TEK17 § 13-1 stiller funksjonskrav til ventilasjon. I bolig er minstekravet 1,2 m³/h per m² gulvareal i bruksenheten. I yrkesbygg dimensjoneres etter belastning fra personer, materialer og prosesser, med NS-EN 16798-1 og Arbeidsplassforskriften som sentrale grunnlag. For kontor er 7 l/s per person et vanlig utgangspunkt, men materialemisjoner og romhøyde kan gi høyere behov.
- CAV gir konstant luftmengde, mens VAV og behovsstyring reduserer luftmengden utenfor brukstid. Ved VAV må du kontrollere minimumsluftmengder, trykkforhold og at varmegjenvinner og ventilasjonsbehov ikke underdimensjoneres.
Trykktap og kanaldimensjonering
Bruk Darcy–Weisbach kombinert med singulærtap: Δp = (λ·L/D + Σζ)·0,5·ρ·v². Vanlige hastigheter er 4–6 m/s i hovedkanal, 3–4 m/s i grenkanal og 2–3 m/s ved tilluftsventil. Høyere hastighet gir mindre kanal, men mer trykktap, støy og høyere SFP.
Energi
SFP dokumenteres som samlet vifteeffekt delt på største luftmengde. Typisk grense i TEK17 er 1,5 kW/(m³/s) for anlegg med varmegjenvinning. Temperaturvirkningsgrad for varmegjenvinner er typisk ≥ 70 % i bolig.
Regneeksempel: En kanal har D = 0,40 m, L = 20 m, λ = 0,02, Σζ = 1,5, v = 5 m/s og ρ = 1,2 kg/m³. Friksjonstall: λL/D = 0,02·20/0,40 = 1,0. Sum koeffisient = 2,5. Dynamisk trykk = 0,5·1,2·25 = 15 Pa. Δp = 2,5·15 = 37,5 Pa.
Feller: å glemme materialbelastning, blande m³/h og l/s (1 m³/h ≈ 0,278 l/s), oppgi SFP uten begge vifter, og å bruke varmegjenvinnerens nominelle virkningsgrad uten å kontrollere balansert luftmengde.